Henrik Berntsen, kjent som Helse-Henrik, hadde aldri et alkoholproblem. Likevel stilte han seg selv ett ærlig spørsmål: Hva tilfører egentlig alkohol livet mitt? Her forteller han hva svaret ble, og hvorfor han ikke savner alkoholen.
Det hender jeg får spørsmålet når vi sitter rundt et middagsbord. Servitøren har akkurat fylt vinglassene til de andre, noen bestiller en øl, og blikket vender seg mot meg. «Hva ønsker du å drikke?» spør han. «En alkoholfri øl, takk», svarer jeg. Det skjer uten at jeg tenker over det. Ingen forklaring. Ingen unnskyldning. Ingen følelse av at jeg må begrunne valget mitt.
For noen år siden ville denne situasjonen sett annerledes ut. Da ville jeg sannsynligvis bestilt det samme som de fleste andre. Ikke fordi alkohol var spesielt viktig for meg, men fordi det var en naturlig del av mange hyggelige anledninger. Et glass vin til maten, en øl med gode venner eller et par drinker på ferie var aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Det var en del av kulturen, og dermed også en del av livet mitt.
Derfor overrasker det meg fortsatt litt når jeg svarer på spørsmålet som dukker opp med jevne mellomrom: «Savner du det aldri?» Svaret er oppriktig nei. Ikke fordi jeg må kjempe mot en fristelse eller fordi jeg har bestemt meg for å være flink. Jeg savner det rett og slett ikke. Det er kanskje den største forskjellen. Valget mitt handler ikke lenger om å avstå fra noe. Det handler om at jeg ikke lenger opplever at alkohol tilfører livet mitt det den en gang gjorde.
Hadde noen fortalt meg for ti eller femten år siden at jeg skulle leve et alkoholfritt liv, ville jeg sannsynligvis smilt og tenkt at det hørtes lite sannsynlig ut. Jeg hadde aldri et alkoholproblem, og jeg hadde ingen planer om å bli avholdsmann. Likevel har livet en egen evne til å få oss til å stoppe opp og stille spørsmål ved ting vi tidligere tok for gitt.
For min del begynte det med en kreftdiagnose. Senere kom en periode med alvorlig hjerteflimmer. Plutselig ble helse noe langt mer enn en interesse. Jeg ønsket å forstå kroppen min, ikke bare sykdommene jeg hadde møtt, men også hva som faktisk skaper god helse. Jeg begynte å lese forskning, endret kostholdet mitt radikalt, ble mer opptatt av søvn, fysisk aktivitet og stressmestring, og oppdaget etter hvert at de store endringene sjelden kommer gjennom én dramatisk beslutning. De kommer gjennom de små valgene vi tar hver eneste dag.
Midt i denne prosessen begynte ett spørsmål å melde seg stadig oftere: Hva tilfører egentlig alkohol livet mitt?
Jeg forsøkte å svare så ærlig jeg kunne. Jo mer ærlig jeg var, desto vanskeligere ble det å finne gode argumenter for å fortsette å drikke. Det betyr ikke at jeg mener alkohol er roten til alt vondt. Jeg kjenner mange mennesker som kan nyte et glass vin eller en øl uten at det skaper problemer i livet deres, og denne artikkelen er ikke skrevet for å fortelle andre hvordan de skal leve. Men for meg ble svaret tydelig. Jeg oppdaget at det jeg satte pris på, aldri egentlig hadde vært alkoholen. Det var menneskene, latteren, roen som senket seg når arbeidsuken var over, og følelsen av å være sammen med mennesker jeg var glad i. Alkoholen hadde fått æren for noe som i virkeligheten handlet om fellesskap.
Den erkjennelsen gjorde noe med meg. Jeg begynte å se alkoholen i et annet lys. Ikke som en fiende, men som noe som hadde hatt en større plass i livet mitt enn den egentlig fortjente. Når jeg tenker tilbake, tror jeg ikke det først og fremst er alkohol vi lengter etter når vi gleder oss til et glass vin en fredagskveld. Jeg tror vi lengter etter avbrekket, etter nærhet, etter å senke skuldrene og kjenne at vi har tid. For meg ble det en viktig oppdagelse, fordi jeg innså at alt dette fortsatt var tilgjengelig, også uten alkohol.
Hvis det er én ting jeg faktisk har mistet på denne reisen, så er det ikke alkoholen. Det er enkelte sosiale arenaer. Jeg er nok mindre sosial enn jeg var tidligere, men ikke fordi jeg har blitt mindre glad i mennesker. Snarere tvert imot. Jeg har blitt mer opptatt av hvordan jeg ønsker å bruke tiden min, og jeg velger oftere bort sammenkomster hvor alkoholen er selve rammen rundt det sosiale. Ikke fordi jeg mener det er noe galt med dem som er der, men fordi jeg kjenner at slike settinger sjelden gir meg det jeg søker.
Det synes jeg faktisk er litt trist, for jeg tror vi som samfunn har gjort alkohol til inngangsbilletten til mange av de viktigste møteplassene våre. Skal vi feire, møtes etter jobb, dra på hyttetur eller invitere til middag, står alkoholen ofte på bordet som en selvfølge. Jeg skulle ønske vi hadde flere arenaer hvor mennesker kunne møtes uten at det var utgangspunktet. Ikke fordi alle burde slutte å drikke, men fordi jeg tror vi trenger flere steder hvor nærvær er viktigere enn promille.
Kanskje er det derfor jeg også har blitt mer glad i alenetiden. Når jeg trenger å hente meg inn, går jeg som oftest en tur i skogen. Noen ganger har jeg med en kopp kaffe, andre ganger bare tankene mine. Det er noe med stillheten som gjør godt. Den gir rom for refleksjon på en måte hverdagen sjelden gjør. Jeg pleide å tenke at stillhet var fravær av noe. I dag opplever jeg at den er full av innhold.
Noe av det fineste med et alkoholfritt liv er likevel morgenen etter. Ikke fordi jeg våkner og tenker at jeg lot være å drikke. Jeg tenker faktisk ikke på alkohol i det hele tatt. Jeg våkner bare med energi, et klart hode og følelsen av å være meg selv. Jeg trenger ikke en dag på å hente meg inn, og jeg angrer ikke på noe jeg har sagt eller gjort kvelden før. En tidlig søndag morgen er kanskje det beste bildet på hvordan livet mitt har blitt. Jeg står opp tidlig, setter over kaffen og går ut i skogen. Luften er frisk, fuglene har begynt å synge, og verden kjennes ny. Av og til møter jeg mennesker som er på vei hjem etter en kveld på byen. Jeg tenker aldri at de gjør noe feil. Jeg tenker bare at vi har valgt forskjellige måter å bruke søndagen på. Mens de avslutter dagen sin, er jeg i ferd med å begynne min, og hver eneste gang kjenner jeg den samme følelsen: Dette livet passer meg.
Det hender jeg får spørsmål om jeg noen gang blir fristet til å begynne å drikke igjen. Da tenker jeg ofte på hvordan livet mitt ser ut i dag. Jeg har mer energi enn jeg har hatt på mange år. Jeg har ingen helseplager som begrenser hverdagen min, jeg lever et aktivt liv med trening, lange turer og et arbeid jeg brenner for, og kreftsykdommen er under god kontroll. Det er jeg dypt takknemlig for.
Kan jeg si at dette skyldes at jeg sluttet å drikke alkohol? Nei. Livet er heldigvis ikke så enkelt, og god helse kan sjelden forklares med én enkelt faktor. Men kan jeg si at det å velge bort alkohol har vært en viktig del av den livsstilen som har gitt meg den helsen og livskvaliteten jeg opplever i dag? Det er jeg ikke i tvil om.
For meg henger dette sammen med alt det andre jeg har valgt å prioritere: sunn og næringsrik mat, fysisk aktivitet, god søvn, stressmestring, tid i naturen og gode relasjoner. Ingen av disse valgene er mirakelkurer alene, men til sammen har de gitt meg en hverdag som fungerer bedre enn jeg noen gang hadde våget å håpe på. Derfor føles det også helt naturlig å takke nei når noen tilbyr meg alkohol. Ikke fordi jeg føler at jeg gir avkall på noe, men fordi jeg opplever at jeg allerede har fått så mye tilbake.
Gjennom arbeidet mitt som Helse-Henrik sier jeg ofte at god helse sjelden handler om én stor beslutning. Den handler om summen av de små valgene vi tar hver eneste dag. For meg har det å velge bort alkohol blitt ett av disse valgene. Ikke fordi ett glass vin ødelegger helsen, men fordi det passer inn i livet jeg ønsker å leve.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg håper at alle som leser artikkelen skal slutte å drikke. Vi har forskjellige liv, forskjellige erfaringer og forskjellige behov, og dette er bare min historie. Men kanskje kan den inspirere noen til å stille seg det samme spørsmålet som forandret mye for meg: Hva tilfører egentlig alkohol livet mitt?
Kanskje blir svaret at den tilfører mye.
Kanskje blir svaret det motsatte.
Det viktigste er ikke hvilket svar du kommer frem til.
Det viktigste er at svaret er ditt.
For min del har svaret gitt meg mer enn et alkoholfritt liv. Det har gitt meg mer ro, mer overskudd, større nærvær og en dypere takknemlighet for de enkle tingene. Derfor savner jeg ikke alkoholen.
Jeg savner bare at vi som samfunn hadde flere steder hvor vi kunne møtes, være oss selv og ha de gode samtalene – uten at alkohol måtte være inngangsbilletten.
Henrik Berntsen, Helse-Henrik
