Min fars barndom
Min far ble født i 1935. Han var fem år da andre verdenskrig startet, og ti år da den var over. Jeg vet ikke i hvilken grad krigen preget livet hans, men jeg har ofte undret meg over det. Oppveksten hans i Norge var uansett svært annerledes enn den jeg hadde, og den barna i Norge har i dag. Ikke bare på grunn av krigen – Norge var også et fattig land.
Familien hans besto av far, mor og fire barn. De hadde én kommode med klær til hele familien – én skuff per person. Noen ganger måtte de bli liggende i senga fordi klærne var til vask eller hang til tørk. Pappa gikk på skolen annenhver dag, fordi skolen var for liten til å romme alle elevene samtidig. Det betydde også skole på lørdager.
Vold og urettferdighet
Jeg vet at pappa vokste opp med en far som ikke alltid var rettferdig mot barna sine. Han hadde to jenter og to gutter, og i hans øyne gjorde jentene aldri noe galt. Av en eller annen grunn var det pappa som fikk juling med beltet, uansett hvem som faktisk hadde gjort noe galt.
Min tante fortalte meg, etter at pappa døde 69 år gammel, at han hadde fått mer juling enn mat gjennom hele oppveksten. Det gjør vondt å tenke på. Jeg forstår godt at han som 15-åring begynte i marinen. Jeg tror han bare ville så langt unna som mulig.
Alkoholens inntog
Det var i marinen pappa begynte å drikke. Det fortsatte også etter at han kom hjem. Med tanke på oppveksten hans, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå. Han kunne klare seg uten alkohol i perioder, i dager eller uker, men så mistet han kontrollen igjen.
Mamma hadde selv flyktet fra Vestlandet til Østlandet fra et vondt ekteskap preget av alkohol. Hun hadde med seg sin første datter og bodde hos tanten sin. Mamma sin tante var gift med pappa sin onkel, og slik møttes de.
Mamma visste ikke at pappa drakk. Han drakk når de ikke var sammen, og både broren hans og andre sørget for drikkeselskap. Hjemmebrent var vanlig. De giftet seg, og det tok ikke lang tid før mamma oppdaget sannheten. Jeg kan bare forestille meg fortvilelsen hennes da hun forsto hva hun hadde gått inn i.
Hun spurte sin svigermor hvorfor hun ikke hadde fortalt henne at pappa drakk. Svaret hun fikk var:
Da ville du vel ikke ha gifta deg med ham.
Et liv i fattigdom og avmakt
Det var aldri nok penger igjen etter at pappa hadde vært på fylla. De bodde i et dårlig isolert hus uten innlagt vann. Mamma måtte hente vann i elva for å vaske klær. Når hun vasket gulvet inne om vinteren, frøs vannet til is på gulvet.
Etter hvert hadde mamma fire døtre. Hun var fastlåst. Hun kunne ikke ta med seg fire barn og flytte hjem til sin mor.
En ny start – for meg
Jeg er den yngste av fire jenter, og noe skjedde da jeg var baby. Pappa ble en kristen og mistet fullstendig lysten på alkohol. I hele min barndom så jeg ham aldri drikke.
Pappa var en god far for meg. Søstrene mine, som hadde levd med en alkoholiker tidligere, stolte aldri helt på at forandringen var varig. Jeg forstår dem. Sår på sjelen forsvinner ikke så lett. Likevel opplevde jeg selv å ha en god oppvekst.
Pappa kjørte rutebuss, og jeg fikk ofte være med bare for turens skyld. Han ble leder i korpset fordi jeg og en av søstrene mine spilte der. Han var streng, men han var glad i jentene sine. Jeg følte meg elsket, og det er jeg dypt takknemlig for.
Sykdom og brudd
Så fikk pappa kreft i hypofysen og måtte opereres. Etter operasjonen ble han forandret. Forholdet mellom mamma og pappa begynte å rakne. Han kunne si ting som:
Jeg har aldri vært glad i mamma.
Han ønsket skilsmisse. Etter 27 års ekteskap var det han som ville gå. Mamma var knust. På dette tidspunktet studerte jeg i utlandet, og jeg var takknemlig for at jeg slapp å stå midt i konflikten. To av søstrene mine bodde i nærheten og opplevde det nok enda tyngre.
I ettertid har jeg snakket med pårørende til andre som har gjennomgått samme type operasjon. Da forsto jeg at pappas atferdsendring dessverre ikke var enestående.
Tilbakefallet
Jeg vet ikke når eller hvordan det skjedde, men etter skilsmissen begynte pappa å drikke igjen. Om det var et bevisst eller ubevisst valg, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at han plutselig var tilbake der han hadde vært 18 år tidligere.
Han kunne klare seg uten alkohol i perioder, men så smalt det igjen. Han var oppriktig lei seg for det. En gang sa han til meg:
Jeg vet at jeg skuffer dere, men jeg skuffer meg selv enda mer.
Med avhengighet følger løgner og svik. Relasjoner blir vanskelige, ofte umulige å holde fast i. Søstrene mine, som hadde levd med dette før, ble hardt rammet. Mamma endte i en dyp depresjon.
Alkoholens siste grep
Pappa, som også hadde leddgikt, fikk et opphold på et rehabiliteringssenter der mannen min jobbet. En kveld kom pappa gående i bare trusa mens han sang. Han var full igjen. Det var en vond opplevelse for mannen min – og for meg å høre om.
En sommer var pappa med på leir. En kveld la han seg i teltet sitt med en vodkaflaske. Han døde nesten den natten, rett ved siden av teltet mitt. Han ble hentet i ambulanse og overlevde.
Den siste jula han levde, var han hos oss. Vi så ham nesten ikke. Han lå på soverommet og drakk. Alkoholen hadde blitt det viktigste i livet hans.
Mitt valg
Jeg har sett med egne øyne hva alkohol kan gjøre. Jeg har sett hvordan den kan ødelegge liv og splitte familier.
Derfor bestemte jeg meg tidlig i livet for aldri å smake en dråpe alkohol. Det er et valg jeg har holdt fast ved. Pappa ønsket aldri å bli alkoholiker. Det var ikke planlagt. Men jeg har kommet fram til én ting: Det er umulig å bli alkoholiker hvis man aldri drikker alkohol.
Jeg tar i hvert fall ikke den sjansen.
